Når vi ser et barn lide til døden i Syria, og et annet sulte ihjel i Somalia, og et annet drukne i havet i flyktningstrømmen, så synes vi alltid så synd på dem. Stakkars dem, sier vi! Men egentlig det er vi så må synes synd på oss selv. Disse barna er in shaa Allah i et bedre sted, et sted der i himmelen rundt deres far Ibrahim (fred være med ham) slik Profeten (ﷺ) beskrev det til oss da han reiste til himmelen.[1] Så det er vi som må synes synd på oss selv. Vi som har druknet i grådighetens hav. Grådigheten har inntatt våre hjerter og ført til at våre hjerter har hardnet. Hva hjelper tårene, hvis ikke vi kan hjelpe til med noe. Selv noe så lite krevende som dua, gjør vi ikke en gang. Og vi lever bare videre i våre bobler, i sus og dus, i luksus og velstand. Og glemmer at Allah vil spørre oss hva vi gjorde når våre søsken var i nød. Hva skal vi svare da? Så la oss synes veldig synd på oss selv, og gråte over vår likegyldighet og vår mangel på nestekjærlighet. Så stakkars oss, og stakkars oss, og stakkars oss, vi drukner i grådighetens hav uten å merke det! Å Allah, redd oss før det er for seint! Amiiin
[1] Se Sahih al-Bukhari: 7047
KORAN & SUNNAH 